- Jeg kunne ikke tenkt meg en bedre jobb. Hva annet skulle jeg gjort? Jeg kunne ikke akkurat blitt fotograf, heller. 

Det står i alle fall ikke på selvironien når Ole Magnus forteller egen livshistorie, alltid med et skråblikk. 

Stemmen hans er den første du møter om du ringer Helgevold Elektro. Han har aldri sett PC-skjermen foran seg og vet ikke hvordan kollegaene ser ut. Fra kontoret har han likevel oversikt over det som går inn og ut av telefoner, og sørger for at meldinger og eposter havner hos rette vedkommende blant de 140 ansatte i Helgevold-gruppen. 

Det er ikke nødvendigvis alltid førerhunden som leder an på vei til og fra jobb i Sandeid.  - Han kan være litt treig å få med seg om morgenen eller når været er surt. De kan ha dårlige dager, hundene også. 

Null fravær

- Jeg tror ikke jeg har vært borte syk fra jobb en eneste dag. Balder derimot, er det mye verre å få ut av døren om morgenene, sier 43-åringen. 

Den sorte labradoren Balder gløtter så vidt opp fra en særdeles avslappet stilling i buret ved inngangsdøren på sentralbordkontoret hos Helgevold Elektro. 

De er et vanlig syn i Sandeid sentrum, Ole Magnus og hunden Balder. Og det er ikke hver dag det er førerhunden som fører. 

- Når været er på sitt verste kan han bli litt lat, så jeg må dra ham med meg. I går gikk jeg den vanlige runden min, men det regnet og Balder begynte å skape seg. Så jeg måtte dra han med begge hendene. De kan ha litt dårlige dager, hundene også.

Med eller uten hund, veien kan Ole Magnus utenat. Som så mye annet. På jobb går det meste på rutine. Med tilrettelagt utstyr og en del egne tilpassinger, går arbeidsdagene glatt. Det tikker inn med eposter, og fingrene hans glir frem og tilbake på tastaturet. Svar blir sendt tilbake i en fei. Datautstyr med bildetegn og skanner gjør det mulig å lese både eposter og tekst på papir med fingrene. Like ved skjermen lister et stakkato kvinnestemme opp ordene fra siste innkomne mail. Ole Magnus skrur ned lyden.  En sms tikker inn og en ny kvinnestemme leser seg opp fra Nokiaen: «Haugalandet Blindeforbund inviterer til bowling på tirsdag…» 

- «Alt» lager jo lyd, så jeg kan bli litt lei av de damene av og til, smiler han. 

Et unntak fra statistikken 

Ser man bort fra en kort periode mellom to jobber, har Ole Magnus aldri vært arbeidsledig. Og det gjør han til et unntak i statistikken. I følge tall fra Norges Blindeforbund er det svært vanskelig for synshemmede og blinde i Norge å komme seg ut i arbeidslivet. 

Tall fra 2011 viser at kun 46 prosent av norske synshemmede/blinde var yrkesaktive, mot 78 prosent av resten av befolkningen. Selv om tallene er syv år gamle, er det lite som tilsier at situasjonen har bedret seg, sier informasjonssjef Mia Jacobsen i Blindeforbundet. 

- Blinde og svaksynte stiller ofte langt bak i køen, og mange opplever at når de mister synet, mister de også jobben. Dette til tross for at vi i dag har gode hjelpemidler, og at også blinde er i stand til å bruke digitale verktøy på arbeidsplassen på lik linje med alle andre, sier Jacobsen. 

Hun mener at hinderet først og fremst ligger i holdninger og fordommer hos arbeidsgivere. 

- Synshemmede er også er svært lojale og stabile arbeidstakere, nettopp fordi de vet at sjansen for å få ny jobb kan være veldig liten. De bringer også med seg verdifulle livserfaringer som andre arbeidstakere ikke har. Arbeidsgivere må se at synshemmede er en mulighet, ikke en utfordring, poengterer Jacobsen. 

- Jeg var helt sikker på at dette ville bli en vinn-vinn-situasjon for både Helgevold og Ole Magnus, sier Johannes Helgevold som ansatte Ole Magnus på sentralbordet i 2003. 

- Som å vinne i lotto

Ole Magnus mener selv han har vært «heldig» som ble født blind, og som aldri har opplevd det å kunne se noe. 

- Jeg møter mange andre synshemmede og helt blinde, og det er ikke mange som er i jobb. Men de fleste som er blinde i Norge har tidligere hatt synet, men mistet det av ulike grunner, som sykdom eller ulykker. Og for dem er det nok mye vanskeligere å tilpasse seg en arbeidshverdag. Det er ikke mange som er født blinde. Det er nesten samme odds som å vinne i lotto. Jeg tenker ofte på de som må lære seg alt dette på nytt. For meg har det alltid gått på rutine, sier Ole Magnus. 

Arbeidsgiver Johannes Helgevold hadde opplevd Ole Magnus som annonseselger på telefon, og det var nok til at han tok kontakt med tanke på ny jobb hos Helgevold i Sandeid i 2003. 

- Jeg opplevde han som en veldig serviceinnstilt- og imøtekommende person. Han hadde en triggende evne til å være «på». Jeg var overbevist om at dette ville være en vinn-vinn situasjon for begge, sier Johannes. 

- Med litt tilrettelegging blir arbeidssituasjonen bra for begge parter, og både vi som bedrift og Ole Magnus har kommet styrket ut av å ha han som kollega. Han har et grunnleggende positivt vesen, og er innstilt på at ting skal fungere. Dermed blir også resultatet godt, sier Johannes. 

- Fargeannonser må man ha!

Vanligvis holder Balder seg i buret gjennom arbeidsdagen, og er det første som møter deg på sentralbordskontoret hos Ole Magnus.  

Før Ole Magnus begynte hos Helgevold jobbet jeg med Ideavisa, en gratisavis laget rundt handelsstanden og bedriftene i Ølen. 

- Vi startet i 1995 og holdt det gående til 2002. Det var veldig spennende den gang, og jeg husket det var veldig viktig å få solgt annonser med firfarger. Det var noe jeg ringte rundt og anbefalte på det varmeste. Alle måtte selvsagt bruke firfarger, jeg argumenterte skikkelig godt for hvor bra det så ut på trykk, flirer 43-åringen. 

Det var bilmesser, båtmesser og enkelt å selge den gang. Men annonsesalget begynte å bli mer utfordrende og i 2004 gikk Ideavisen i trykken for siste gang. 

- Jeg gikk uten jobb fra september til januar. Johannes hadde nevnt jobb hos Helgevold Elektro for meg tidligere og 2. nyttårsdag 2003 startet jeg. Da var det 27 ansatte i bedrifter. I dag prøver jeg å holde kontroll på 140 medarbeidere i hele konsernet. Med ny jobb i hjembygda og kontor bare noen kilometer fra hjemmet ble logistikken litt enklere. 

- Jeg kunne begynne å gå til jobb, og fikk hund i 2007. Først Connor som jeg hadde i 11 år. Han ble gammel, og på slutten måtte jeg bare dra han med meg. Jeg byttet ham ut i fjor da beina begynte å svikte. Da fikk jeg Balder, sier Ole Magnus. 

Men Balder er like mye turkamerat som ledehund. Ole Magnus kjenner veiene utenatt, og ellers tar han inn mye av det som skjer i trafikkbildet gjennom en særdeles skjerpet hørsel. Kjensfolk er vant med at han hilser på dem i det de kjører forbi ham på veien. 

Nesten tv-kjendis?

- Jeg kjenner mange av bilene på lyden. Det har blitt litt vanskeligere med årene, bilene begynner å bli mer og mer like, og etter hvert som det blir flere elbiler er det håpløst. Men det er ikke bare i langs veien eller på kontoret de to er et kjent syn. 

Han kunne ha havnet på reality-TV, men Ole Magnus er i grunnen like glad for at det ikke ble noe av.  Han tar seg heller en norgesturnè med Pakkers. 

Ole Magnus er over gjennomsnittlig sosial og sier sjelden nei til en fest, en guttetur, eller en norgesturnè. 

- Jeg har vært med Pakkers på turnè flere ganger, langs hele Vestlandet oppover til Sogndal, og fikk med meg mye moro da. Men det er ikke alt egner seg på trykk, ler han. 

Utover turnèlivet var han også nær på å bli TV-kjendis. To ganger. Han ble påmeldt NRK-programmet «Ingen grenser» to år på rad, ble kalt inn til intervju og kom videre til intervjurunde nr 2. 

- Men jeg ble nok litt for ærlig der. Jeg fikk spørsmålet: "Dersom jeg hadde med meg noen på laget som bare sytte og klagde, hva ville jeg gjort da?" Jeg svarte at da ville jeg bare latt dem bli igjen og gått videre selv. Jeg kom ikke lengre i intervjurundene etter det, ler Ole Magnus. 

- Men det er jeg egentlig glad for. Det hadde nok blitt for tøft. Jeg hadde nok gruet meg til noe sånn. Dessuten er det ikke akkurat som om jeg nyter å gå i ulendt terreng. Jeg hadde nok bare blitt gående å snuble uansett.